Det grønne skiftet handler om å frikoble CO2-utslipp fra verdiskaping, samt kutte dagen forbruk. Tre næringer som er sentrale i økt verdiskapning har i dag komplette industrielle verdikjeder – skogbruk, landbruk og havbruk.
Innovasjon og utvikling på tvers av sektorer er nøkkelen til en effektiv bioøkonomi. NCE Aquatech Cluster, WoodWorks! Cluster og Trøndelag Bondelag ønsker derfor å samle næringene i regionen og synliggjøre hvordan økt samhandling på tvers av sektorer kan bidra til grønn verdiskaping i framtida. Det vil bety økt verdiskaping nye industriarbeidsplasser. Midt-Norge kan på denne måten bli en foregangsregion og bygge trappetrinnene for et norsk samarbeid på tvers av bioøkonomiske verdikjeder. Men hva er så det?
EU-kommisjonen definerer det som – «produksjon av fornybare biologiske ressurser og omdanning av disse ressursene og avfallsstrømmene til verdiskapende produkter, for eksempel mat, fôr, bio-baserte produkter og bioenergi.» Selvsagt vil mange tenke, dette gjør vi allerede i dag. Fiskeslam blir til biogass, krabberester til fiskefor og det kvernes opp til dyremat. Det gjøres i dag, men vi kan mer og vi kan bedre.
Ved å tilsette biokull til jorda vi dyrker. Biokull er trekull produsert fra biomasse og er en effektiv måte å binde karbon på som utnytter restprodukter i jord- og skogbruk. I norske landbruk kan biokull potensielt redusere klimagassutslippet med 40 prosent innen 2030. Ved å omdanne 1 million m3 jordbruksavfall, som halm og andre planterester, og 1 million m3 skogsavfall til biokull og pløye dette ned i jorda kan man oppnå en langvarig binding av mer enn 2 000 000 tonn CO2. Til sammenligning er det totale klimagassutslippet fra norsk landbruk på 4 500 000 millioner tonn CO2 per år ifølge Sintef.
Med havbrukets og myndighetens ambisjon om å øke produksjon av laks fra under to tonn per dag i, til fem millioner tonn innen 2050, vil vi være avhengige av andre fôr-kilder enn i dag. Andelen importerte fôrråvarer øker, samtidig som fiskemel- og olje er begrensede ressurser. Soya og hvete som i økende grad benyttes produseres i konkurranse med annen matproduksjon. Gjærproteiner er fôringredienser som kan produseres fra trønderske skoger, og som ikke er i konkurranse med matproduksjon. Markedet for trebaserte proteiner til fiske- og dyrefôr er potensielt svært stort.
Næringene må finne sammen og benytte seg av kunnskapsmiljøene i regionen
Basert på tilgjengelige naturressurser, næringsstruktur og nærhet til sentrale kunnskapsmiljøer, er det naturlig at Trøndelag må ta en aktiv og strategisk rolle i dette arbeidet. Gjennom erfaringen fra det nylig avsluttede prosjektet er vi derfor enige om en felles oppfølging som skal bidra til at hav- jord- og skognæringene øker den bioøkonomiske verdiskapingen.
Med tettere bånd mellom dagens næringer er fundamentet lagt for innovasjon og nyvinning. Den betydelige økonomiske gevinsten ligger i at vi sammen tilegner oss kunnskap og kompetanse, og unytter den til ny industriell produksjon. Samtidig stilles det andre krav til kunnskap ved innovasjon på tvers av sektorer og næringer, enn innen en verdikjede der aktører kjenner og forstår hverandre bedre. Forholdene i Midt-Norge er optimale for godt samarbeid om fremtidens bioøkonomi, men det er behov for å satse handlingsorientert, kunnskapsrikt og utadvendt for å realisere et nyskapende og verdiskapende næringsliv.
Vi ønsker å etablere en arena for bioøkonomi i Trøndelag med en tydelig nasjonal og internasjonal dimensjon, blant annet rettet mot EU og det europeiske arbeidet med mer bærekraftige matsystemer. Industriklynger og samarbeidsarenaer er svært viktige, ikke minst fordi det kreves ressurskrevende og langsiktige satsinger som involverer Innovasjon Norge, kommuner, fylkeskommuner – offentlige institusjoner som ønsker å bidra til økt verdiskaping.
