Miljødirektoratet har fått i oppdrag å levere årlige oppdateringer av kunnskapsgrunnlaget om klimatiltak, barrierer og virkemidler. De har nylig kommet med den første rapporten i rekken, som har hovedfokus på hva som er mulig å få til frem mot 2030. Rapporten inneholder tiltaksark med potensial for utslippsreduksjoner, beskrivelser av viktige barrierer og mulige virkemidler. I sektorkapitlene oppsummeres muligheter og utfordringer i de ulike sektorene. Se oppslaget hos Miljødirektoratet om saken og les rapporten her. Under gir vi et kort referat av noen punkter i rapporten knytta til skog, trebruk og areal, samt knytter til et par kommentarer.
Rapporten peker flere steder på mulighetene innen skog- og trebruk. Det ligger både muligheter og utfordringer for den etablerte næringa i dette. Muligheter i form av å redusere avskogingen og øke skogproduksjonen, utfordringer ved at redusert hogst kan være den eneste måten på kort sikt å redusere utslippene fra arealbrukssektoren og en mulig betydelig økt konkurranse om tømmerråstoffet hvis biomasser skal brukes i stor skala i industrien, mest som reduksjonsmiddel.
Ett av de tiltakene som er listet opp som gir mest utslippskutt, er nemlig økt bruk av biomasse i industriprosesser. Tiltaket går ut på å øke andelen biokarbon fra ca. 20 til 50 prosent i produksjonen av sillisiumlegeringer, og fra 0 til 40 prosent i produksjonen av
manganlegeringer. Det anslås å bli et behov på rundt 2,2 millioner fm3 treråstoff. Mye av dette kan importeres, men det kan gjøre at man har lite kontroll på miljøkonsekvensene ved produksjonen. Her er ei liste over de største enkelttiltakene rapporten trekker fram:
Skog- og arealbrukssektoren. Norge ligger an til å måtte bokføre et utslipp på 3,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter årlig fra skog-og arealbrukssektoren (LULUCF) i første forpliktelsesperiode 2021–2025. Dette skyldes særlig utslipp fra arealbruksendringer. Innenfor denne korte tidshorisonten, vil det være vanskelig å få tilstrekkelig effekt av nye tiltak. Det er stor fare for at redusert hogst er det eneste svaret, noe som vil være aldeles feil medisin.
Skogen sto for et netto opptak på 20,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter, mens de resterende arealkategoriene hadde et utslipp på 4,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter. I tillegg var det et opptak på 0,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter i karbonlageret i treprodukter. Opptaket i sektoren har siden 1990 økt betydelig, hovedsakelig på grunn av storstilt skogplanting og aktiv skogforvaltning etter andre verdenskrig. Foryngelsestiltakene har falt urovekkende de siste tiårene.
I utslippsframskrivingen for jordbrukssektoren ligger det inne en årlig avskoging på over 24 000 dekar til jordbruksformål. Av dette avskoges 15 000 dekar til beite og 9 000 dekar til dyrket mark. Et tiltak som er listet opp går ut på å redusere denne avskogingen gjennom å unngå omdisponering av skog til jordbruksformål. Tiltaket vil gi umiddelbar effekt i klimagassregnskapet, står det.
Tiltak i skogen. Rapporten konkluderer med at tiltak i skogbruket må settes i gang raskt, selv om effekten er størst på lang sikt. Det står: “Eksempler på slike tiltak er skogplanteforedling, treslagsvalg etter hogst og tilfredsstillende foryngelse, økt plantetetthet, ungskogpleie, optimalt hogsttidspunkt og råtebekjempelse. I tillegg vil nitrogengjødsling av skog og planting av skog på nye arealer gi akseptable effekter for naturmangfold og andre miljøverdier dersom de gjennomføres i tråd med anbefalte miljøkriterier.”
Økt trebruk. Det står at karbonlagring i treprodukter kan forsinke utslipp fra hogst og dermed redusere utslipp i skog- og arealbrukssektoren. Slik bokføringsreglene er bygd opp gir de insentiver til innenlands foredling av treprodukter, som fordeles på de tre kategoriene trelast, trebaserte plater og papir- og kartongprodukter, der de to første har lang halveringstid og dermed regnes som langlevde treprodukter.