Nylig vedtok EU en forordning om sertifisering av permanent karbonfjerning fra atmosfæren, inkludert karbonlagring i produkter. Dette anerkjenner virkelig klimaeffekten av å bruke produkter av tre, og da særlig de som potensielt har et langt liv, som bygninger. Man kan forvente at forordningen implementeres i Norge i løpet av 2025 eller 2026.
Skognæringa har lenge hevdet at treprodukter har en klimamessig substitusjonseffekt, fordi det erstatter produkter med høyt klimapådriv. Dette har ikke fått gjennomslag hos alle, og NRK var for eksempel svært kritiske (som de gjerne er til skogbruksrelaterte saker!) i oppslaget “For grønn til å være sann“. Oppslaget mener vi har store feil.
Nå har iallfall EU “sett lyset”, og denne forordningen vil kunne gi et stort løft for klimaarbeidet, fordi svært mye av klimagassutslippene våre er knytta til de mange byggproduktene med fossil opprinnelse, som med stor fordel ofte kan erstattes med fornybare, der tre dominerer.
Vår medarbeider Magne Løfaldli har summert opp den nye forordningen slik:
Council greenlights EU certification framework for permanent carbon removals, carbon farming and carbon storage in products.
EUs forordning om sertifisering av permanent karbonfjerning, inkludert karbonlagring i produkter, ble vedtatt av Europaparlamentet 10. april 2024 og endelig godkjent av Rådet den 19. november 2024. Forordningen trer i kraft i EU 20 dager etter publisering i Den europeiske unions tidende.
Dette rammeverket skaper en struktur for å sertifisere og prioriterer produkter som effektivt binder karbon og dermed reduserer netto karbonutslipp.
Hovedpunkter i rammeverket:
- Formål: Å fremme utviklingen av produkter som kan lagre karbon i lange perioder, som byggematerialer, plast laget av biomasse eller karbon-negative materialer.
- Sertifiseringsordning: Rammeverket setter standarder for hvordan karbonlagring i produkter skal måles, overvåkes og dokumenteres, for å sikre pålitelighet og transparens.
- Metoder og viktige materialer:
- Biobasert lagring: Bruk av biologisk materiale som tre eller biomasse som fanger karbon naturlig.
- Innovative materialer: Utvikling av produkter som inneholder karbon fjernet direkte fra atmosfæren (f.eks. via Direct Air Capture).
- Lang levetid: Fokus på produkter som har en lang levetid og dermed bidrar til langsiktig lagring av karbon.
- Marked og insentiver:
- EU ønsker å skape et forsterket marked for karbonlagrende produkter ved å gjøre dem mer attraktive for bedrifter og forbrukere, blant annet gjennom økonomiske insentiver og sertifikater.
- Dette vil føre til økt etterspørsel etter bærekraftige alternativer i bygg og industri.
- Klimamål: Karbonlagring i produkter støtter EUs og Norges mål om netto nullutslipp innen 2050, ved å bidra til å balansere utslipp som er vanskelige helt å eliminere.
Gevinster:
- Reduserer karbonavtrykket til sektorer som tradisjonelt har høye utslipp, som bygg, anlegg og industri.
- Skaper gode insentiver for innovasjon i utvikling av nye materialer og teknologier.
- Bidrar til en sirkulær økonomi ved å prioritere produkter som binder karbon og som kan gjenbrukes.
Med dette rammeverket søker EU å sikre at karbonlagring i produkter blir en sentral del av overgangen til en klimanøytral økonomi.
Direktivet om sertifisering av karbonfjerning etablerer en sertifiseringsordning som sikrer pålitelige og transparente standarder for karbonlagring i materialer og produkter. For utbyggere betyr dette at bruk av sertifiserte, karbonlagrende produkter blir avgjørende for å møte både allerede eksisterende og kommende skjerpede regulatoriske krav og markedsforventninger.
Direktivet støtter oppfyllelse av EUs taksonomi ved å prioritere bærekraftige materialvalg som bidrar til lavere klimagassutslipp, karbonlagring og økt ressursbrukseffektivitet i byggeprosjekter.
Denne forordningen vil bedre mulighetene for utbyggere og byggherrer til å sikre tilgang til grønn finansiering, og for tilbydere å møte krav i offentlige anbud og styrke konkurranseevnen i et stadig mer bærekraftsfokusert marked.
For at forordningen skal gjelde i Norge, må den først vurderes som EØS-relevans og deretter innlemmes i EØS-avtalen gjennom beslutning i EØS-komiteen. Etter dette kreves det nasjonal gjennomføring, som kan innebære lov- eller forskriftsendringer. Tidslinjen for denne type prosesser varierer, men det er realistisk å anta at implementeringen i Norge kan skje i løpet av 2025 eller 2026, avhengig av hvor raskt de nødvendige trinnene fullføres.