Er det en naturkrise i Norge?
Tankesmien Civita har publisert et notat av antropolog Lars Risan. Der gjør han seg betraktninger omkring naturkrisebegrepet og hvordan de faktiske forholdene er i Norge. Han har sett på kilder som Miljødirektoratets oversikt over villmarkspreget natur i Norge, og utviklingen de viser for slik natur, og hva man kan lese ut av materiale fra Landsskogtakseringen.
Notatet gir en ganske annen inngang til om vi har en naturkrise I Norge enn det man får gjennom NRK og kjente biologer som Dag O Hessen og Anne Sverdrup-Thygeson. Vi skal ikke her ta stilling til alt som kommer fram i notatet, men vil konstatere at vi kjenner oss igjen i mye av det som omhandler skog. De faktiske forholdene er nok helt annerledes, underforstått langt bedre stelt, i de norske skogene enn det “oppsynsmannen” Bård Tufte Johanssen, ved hjelp av de to nevnte biologene, har klart å få mange til å tro.
Vi undrer oss noe over at ikke andre fagmiljøer kommer på banen og forteller en mer ekte og realistisk historie om norsk skog enn det særlig Sverdrup-Thygeson har fått monopol på å formidle.
Les notatet hos Cevitas her og gjør deg opp din egen vurdering.
Her er noen sitater fra notatet for de som ønsker et inntrykk i hva det dreier seg om:
“Dette notatet stiller spørsmål ved om Norge faktisk står midt i en nasjonal naturkrise. Jeg vil ikke bagatellisere det som kan lede til en mulig klimakrise, eller underslå at naturverdier noen steder taper som følge av dårlig kommunal arealplanlegging eller feilslått nasjonal politikk. Spørsmålet her er om summen av alle inngrep — all kommunal arealplanlegging, all statlig bygging, alle utbygginger og all skogsdrift — har ledet naturen i fastlands-Norge inn i en aggregert krise. Notatet er avgrenset til fastlandet, og vurderer ikke tilstanden i våre fjorder og havområder.”
“Det er flere grunner til å problematisere den angivelige naturkrisen i Norge. For det første er det en fare for at kriseforståelsen leder til dårlig naturpolitikk. Vi blir dårlige til å prioritere. Dette skriver jeg mer om i slutten av notatet. For det andre ser medieoppslagene om naturkrisen ofte ut til å være preget av en lemfeldig omgang med makrotall. Jeg vil derfor undersøke empirien som ligger bak forståelsen av at hele Norge er preget av en naturkrise.”
“De biologene som refererer til kartene, låner sin biologfaglige autoritet til Miljødirektoratet – de gjør altså kartet «sannere» i det offentlige ordskiftet – ved ukritisk å stille seg bak den kriseforståelsen som kartet formidler.”
“I første episode av NRKs «Naturoppsynsmannen» står professor i biologi, Anne Sverdrup-Thygeson, i en tett, mørk granåker sammen med Bård Tufte Johansen. Ekstremversjonen av disse åkrene er omtrent like artsfattige som en hveteåker. Man dyrker tømmer. Deretter går de en tur og ender opp i en urskog, hvor det eldste treet er 543 år gammelt. Sverdrup-Thygeson forteller at det bare finnes 1,7 prosent urskog igjen i Norge, som en følge av massiv tømmerproduksjon. Så sier hun «…vi deler [jordkloden] med 10 millioner andre arter. Og så vet vi at vi føkker opp for de ti millionene».
Det hun sammen med NRK skaper, er et bilde hvor norsk skog består av 1,7 prosent urskog, mens 98,3 prosent av skogen er tett, nesten død granåker.
Ganske mye av de 85 898 kvadratkilometerne vi kaller «produktiv skog» er plantet, mye etter krigen. Det finnes gradienter i denne skogen, fra «granåker» til «litt for tett skog» til «ganske tett skog»; til «ganske økologisk rik skog» og til «gammelskog» som ikke lenger regnes som «produktiv skog», i snever økonomisk forstand. Men hvor mye skog er plantet så tett at det utgjør en «granåker» av den typen som Sverdrup-Thygeson og Bård Tufte Johansen sto i? Ifølge offisielle tall: 1,2 prosent – 1080 kvadratkilometer og synkende20 – og ifølge skogforsker Hanne K. Sjølie ved Universitetet i Innlandet: nå ikke mer enn 0,5 prosent av all produktiv skog, det vil si 430 kvadratkilometer.21
I 2021 hadde vi 11 167 kvadratkilometer «gammelskog» i Norge. Vi har sett at minst 35 000 kvadratkilometer skog består av relativt artsrike naturtyper som døde trær og rik bakkevegetasjon. Omfanget av begge øker. Denne gamle skogen er ikke urskog – for urskogen er enda eldre – og jeg skal gi Sverdrup-Thygeson all mulig støtte i at urskoger er fantastiske. Men hvorfor passet ikke Sverdrup-Thygeson på å fortelle Bård Tufte Johansen om all den ganske gamle skogen i Norge som er ganske OK, økologisk sett, og at mengden granåker i Norge er mindre enn mengden urskog?”