Om verdikjeden
Den skog- og trebaserte verdikjeden baserer seg på produksjon og høsting av fornybart tømmer, som foredles til ferdige produkter i store og små industribedrifter. Midt-Norge kjennetegnes av å ha en fullstendig verdikjede, der alt tømmer foredles regionalt, i tillegg til at industrien henter inn mye tømmer fra andre regioner og utenlands.
Produksjon av råstoff
Omtrent 45 % av Norge er dekket med skog i en eller annen form. Nesten 60 prosent er bartredominert, mens omtrent 40 prosent er lauvtredominert. I økonomisk sammenheng er bartrærne, gran og furu, klart viktigst.
I et aktivt skogbruk hogger man trærne når de er så gamle at veksten har stagnert, og erstatter dem med ung skog som vokser raskere enn de gamle, og gir nytt tømmer. Hvor gamle trærne er når de hogges varier mye, ikke minst etter hvor gode vokseforholdene er, og dermed hvor raskt trærne blir store og biologisk gamle.
Foryngelsen etter hogst skjer først og fremst ved å plante nye trær. Det er ganske dyrt for skogeieren å plante. Men det er en raskere og sikrere måte å få opp ny skog av ønsket treslag på, enn å satse på foryngelse med frø fra trærne i skogen, såkalt naturlig foryngelse. En annen fordel er at frøet som brukes i planteskolen der småplantene produsere, er fra foredlet plantemateriale, og har betydelig høyere produksjon og bedre kvalitet enn det man får ved naturlig foryngelse.
Skogbruksaktiviteten er sterkt regulert. Man må forholde seg til lover med tilhørende forskrifter på en rekke områder, der skogloven, naturmangfoldloven og vannressursloven nok er de viktigste. I tillegg er så godt som all skog i Norge sertifisert. På mange områder går reglene i sertifiseringen lenger enn lovverket. Regelverket justeres mer eller mindre jevnlig, og blir vanligvis strengere for hver gang.
Med mange tusen hogster og andre tiltak i skogen, vil det bli gjort feil. Gjennom sertifiseringen er det systemer som skal avdekke feil, forsøke å rette feilen og få til en stadig forbedring. Skognæringa opererer der mange folk ferdes. Det er derfor ikke til å unngå at aktiviteten skaper debatt. Minst like viktig som hensynet til friluftslivet, er det å ivareta det biologiske mangfoldet. Det blir gjort på flere måter, alt fra at områder avsettes til fri utvikling uten inngrep i fredete områder og mindre nøkkelbiotoper, til gjennsetting av kantsoner, hekkelokaliteter, tiurleiker og liknende. Det er kun når staten freder arealer at skogeieren får økonomisk kompensasjon.
Foredling og verdiskaping
Det aller meste av tømmeret som hogges foredles i dag i større eller mindre industribedrifter. Hele poenget med å drive skogbruk er å skaffe industrien, og i sin tur samfunnet, tømmer til å lage produkter av. Det er gjennom foredlingen i industrien den store verdiskapingen skjer. Som en grov regel kan man si at verdien av tømmeret øker med 11-12 ganger når det foredles gjennom en fullstendig verdikjede, som man har i Midt-Norge. Det er derfor svært viktig at vi har industri som kan foredle tømmeret vi produserer. Det krever en ganske stor og variert industri for å kunne ta imot alt tømmeret, av forskjellige treslag og kvaliteter, som egner seg til forskjellige formål og produkter.
I Midt-Norge har vi industrien på plass. Alt tømmer som hogges her er det kapasitet til å foredle i regionen. Industrien trenger faktisk betydelig mer tømmer enn det som hogges i Midt-Norge i dag, så omtrent tilsvarende mengde importeres fra andre deler av landet og fra utlandet. Dette i motsetning til andre deler av Norge, der det er en netto eksport av tømmer. Det er behov for stadig å utvikle den treforbrukende industrien, ut fra endrede behov i samfunnet og nye produksjonsmuligheter.
Verdiskaping fra trefiberbaserte produkter
Økt bruk av trefiber i for eksempel emballasjeproduksjon, trekomposittprodukter og fiskeforproduksjon samt utvinning av grønne kjemikalier eller erstatning av plastkomponenter i hybridmaterialer vil, i likhet med bedre utnyttelse av forskjellige restråstoffstrømmer, øke lokal verdiskaping.