Klimaeffekten av skogbruk inngår, sammen med areal, arealbruksendringer og jordbruk, i den såkalte LULUCF-sektoren i EUs klimaarbeid. Når målet er klimanøytralitet innen 2035 i sektoren samlet sett, er det kun en måte å oppnå det på, nemlig redusert hogst. Det er nemlig utslipp i de andre sektorene som ikke forsvinner over natta, og dette må da kompenseres av skog-delen.
Se Regjeringens orientering om LULUCF her.
Se tiltaksanalyse for LULUCF i Norge hos Miljødirektoratet (med flere direktorat) her.
Vi bygger ned ganske store arealer, og dette fører til omsetning av karbon som er lagra i jorda og dermed utslipp av CO2. Jordbruksdrift gir utslipp av klimagasser, særlig lystgass. Tiltak for å øke opptaket i skogen er for det aller meste langsiktige. Hvis man skal oppnå rask økning i opptaket i skogen for å kompensere for utslipp i den andre områdene innen LULUCF, er det eneste svaret isolert sett at hogsten må reduseres, ettersom hogst regnes som utslipp innen denne sektoren. Effekten av at treprodukter erstatter produkter av fossil opprinnelse, den såkalte substitusjonseffekten, regnes ikke inn i LULUCF, men godskrives andre sektorer.
LULUCF har ført til en del politisk diskusjon, noe som ga den underlige situasjonen at Erna Solberg fikk til en omvotering på Høyres landsmøte for å endre et vedtak som ville ført til at man regnet inn en større del av effekten av skogbruk. Spørsmålet har også vært oppe i spørretimen i Stortinget ved noen anledninger.
11. oktober svarte landbruks- og matminister Geir Pollestad (SP) på et spørsmål i spørretimen på Stortinget fra representant Bengt Rune Strifeldt (FrP) om LULUCF. Se spørsmålet fra Strifeldt og svaret fra Pollestad her.
Det er jo betryggende å lese at Regjeringa ikke har “planer om å føre ein politikk som grip inn i marknaden for omsetting av tømmer. Det er skogbrukslova som regulerer skogbruket, og skogbrukslova gir ingen heimel for å regulere volumet omsett tømmer med bakgrunn i klimamål. Tømmermarknaden blir, og skal også framover bli, styrd av tilbod og etterspurnad.”
Samtidig er ministeren “samd med representanten Strifeldt om at regelverket gir uheldige insentiv, i og med at redusert hogst vil slå positivt ut i form av lågare bokførte utslepp i klimagassrekneskapen for skog- og arealsektoren.”
I sitt svar er ministeren inne på å kompensere for utfordringene de tekniske beregningene av utslipp fra sektoren LULUCF fører til gjennom kjøp av klimakvoter. Men det er jo en svært dårlig løsning, når vi veit at den store effekten av skogbruk faktisk er substitusjonseffekten av å bruke treprodukter i stedet for alternativer som har generert langt høyere klimagassutslipp. Med denne beregningsmåten får man høyst trolig i realiteten høyere klimagassutslipp, og det av fossilt CO2 med enveisbillett til atmosfæren, fram for “fornybart CO2” fra tømmer.
Mye av utfordringen ligger i den fasen skogen i Norge er i, med mye eldre produksjonsskog, som etter hvert blir moden for hogst. Vi beveger oss da fra en situasjon som har vart ganske lenge, der det har vært et enormt netto opptak i skogen, fordi det er masse ungskog som vokser mye mer enn det vi har tatt ut av tømmer, til at vi en periode skal høste av all den skogen som har vokst opp og blir hogstmoden. Med lavere vekst i skogen, på grunn av mer eldre skog og dermed lavere opptak av CO2, og større hogst, blir det beregningsmessig lavere netto opptak. Når ikke klimaeffekten ved bruken av tømmeret regnes inn i samme sektor, kan man enda opp med å velge helt feil medisin, nemlig at svaret er redusert hogst.
